Et kulinarisk Mekka

De eviglange brødkøene er for lengst historie. Nå er Moskva et eldorado for gourmander og matfantaster.Spennende lukter velter mot meg og eksploderer i neseborene, og jeg blir møtt av et fyrverkeri av ulike farger. På flere benker er det stablet opp grønnsaker og frukt - en fargeorgie for øynene som er så appetitt-vekkende at den mest stappmette julebordsgjest ville ha fått vann i munnen.

Rundt i lokalet er det et yrende liv. Folk pruter og prater, kikker og prøvesmaker.

Fantatisk utvalg.

Jeg er på Dorogomilova, et matmarked som ligger et steinkast fra der jeg bor i Moskva.

- Skal det være litt kaviar? Jeg har ekstra god og billig kaviar i dag, roper en dame til meg og holder opp et beger med delikat, russisk kaviar. Hun holder frem en plastskje med de sorte støreggene slik at jeg kan smake.

- Slett ikke verst, men ikke i dag, sier jeg og rusler videre.

Ei purke ser intetsigende på meg noen sekunder før noen menn i hvite frakker løfter opp skrotten og henger den på en krok. På bordet foran ligger små pattegriser pent dandert med trynene hvilende på forlabbene og hengende ører. En mann kutter erfarent ut indrefileten av en okse, mens en kollega møysommelig veier opp saftige biffer til en kunde.

Høy kvalitet.

Skal jeg ha middagsgjester, kommer jeg alltid hit. Utvalget er fantastisk; her får du tak i alt du trenger: Kjøtt eller fisk, frukt eller grønnsaker. Sa du jordbær eller blåbær i januar? Ikke noe problem, for noen rubler er desserten sikret. For ikke å glemme kvaliteten.

"Godt norsk", heter det hjemme, og det er riktig det. Norske matvarer er gode, men det du får kjøpt på Dorogomilova er milevis bedre. Kjøttet er så mørt at det smelter på tungen, noe jeg sjelden opplever maken til hjemme. Grønnsakene er så sprø og smakfulle at det er en drøm, ikke den vasne og dvaske varianten som man så altfor ofte setter tennene i.

På en fest for noen år siden traff jeg en norsk kokk som var i Moskva for å promotere norsk sjømat. Han hadde med seg en haug ingredienser fra Norge i tilfelle han ikke skulle finne tilsvarende her, men han oppdaget raskt at utvalget og kvaliteten var langt bedre i Moskva enn i Oslo.

Jeg klandrer ham ikke. Det er ikke så mange år siden situasjonen var helt annerledes. I Sovjet-tiden måtte russerne stå i lange køer for nesten alt man ville kjøpe, og det var rasjoneringskort på pølse (kun én type) og melk. For eksempel kunne man stå en hel dag i kø for å kjøpe et kilo kjøtt.

For å få utløp for sin frustrasjon over varemangelen og de lange køene fortalte Sovjet-innbyggerne utallige vitser, slik som denne: På en partikongress overgikk generalsekretæren seg selv i å spå om kommunismens materielle velstandsøkning. "Om fem år skal hver familie i Unionen ha sin egen farge-TV!" (Applaus.) "Om ti år skal hver familie ha sin egen bil!" (Voldsom applaus.) "Og om 20 år vil hver familie disponere et eget helikopter!" Publikum klapper mer nølende, inntil en tar mot til seg og spør hva alle skal med et helikopter. "Jo", svarer generalsekretæren: "hvis du bor i Moskva og plutselig får høre at det er kjøtt å få kjøpt i Leningrad".

Lekre matvarer.

Når jeg rusler rundt på Dorogomilova-markedet mellom dagsfersk fisk og hauger med eksotisk krydder, er det rart å tenke på at det er bare et drøyt tiår siden Sovjet-systemet falt sammen. Mens det før var mangel og knapphet, med unntak for den privilegerte eliten, så kan russerne i dag velge og vrake blant de lekreste matvarer. I noen store kurver er det hektisk aktivitet, det klypes og krafses. Tanken på det sødmefylte kjøttet får det til å rumle i maven min; bedre kreps enn her har jeg ikke smakt.

Og den kommer i en størrelse som får den norske fetteren til å se ut som en reke.

Jeg nyter å spasere rundt på dette markedet mens jeg inspiserer og prøvesmaker. Når man ser all den gode maten, får man lyst til å kjøpe inn store mengder og løpe hjem til grytene. Det blir ikke helt det samme i de tradisjonelle supermarkedene.

Dessuten har jeg lært et og annet om mat etter at jeg begynte å frekventere stedet.

Den første høsten jeg bodde i Moskva, skulle jeg lage fårikål, en nydelig rett som ikke skulle by på noen problemer. Trodde jeg. Selve tilberedningsprosessen var ikke vanskelig, det var på markedet utfordringene kom. Hvor var posen som er merket med "fårikål-kjøtt" som jeg pleier å kjøpe i butikken hjemme i Norge?

Nei, her kom den russiske slakteren drassende med et helt lam. Er det slik et lam uten ull ser ut, tenkte jeg.

- Hvilken del vil du ha, undret han og holdt dyret opp.

Ikke ante jeg, en bygutt som såvidt har lest om fjøs og slaktere i bøker. Russeren var en god selger, og resultatet var at jeg endte opp med lammeindrefilet. Ja, jeg er klar over at indrefilet er litt i overkant til en slik rett, men fårikålen ble god den.

Источник:http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article939585.ece