Skrekkens flyplass

Det verste jeg vet med Russland er å ankomme hovedflyplassen i Moskva. Hver gang jeg ser køen foran passkontrollen, har jeg lyst til å luske tilbake til flyet igjen. Forferdelig. Sjeremetjevo i Moskva - ikke mye til veldrevet flyplass. Her er nemlig det meste ille, og enda verre. Å få gjester fra Norge er gøy. Nordmennene som kommer, er som regel alltid like overrasket. De forventer en grå og trist by, men Moskva er fargerik, trendy og vakker.

Men for deg som ønsker sovjetnostalgi: Fortvil ikke! Førsteinntrykket av Moskva er nemlig alt annet enn trendy. Vil du ha et grått og trist Russland med sure mennesker som kjefter og servicenivå med sovjetisk sus, får du det i fullt monn når du ankommer hovedflyplassen. Sjeremetjevo skuffer aldri.

- Hva vil du her, glefset en surpomp i passkontrollen mens han bladde gjennom passet mitt for noen år siden. Det var mitt første møte med flyplassen. Han var så sur at jeg lurte på om jeg skulle tusle tilbake til flyet og spørre om jeg kunne sitte på til Oslo igjen. Men hva om det ikke var plass? Da måtte jeg stå et par timer i passkø igjen.

Nylig kom jeg til Sjeremetjevo for n'te gang, og som så ofte før var det eviglang kø foran passkontrollen. Der sto jeg sammen med noen hundre reisende i den klamme hallen, og bak skuddsikkert glass satt et par bistre damer iført stygge uniformer og med blikk som kunne drepe. Køen sneglet seg fremover. Passkontrollørene sjekket hver passasjer som om vi alle var drapsmenn. Dessuten var bare to av ti buer åpne. I en slik situasjon var det eneste som nyttet å smøre seg med en god porsjon tålmodighet. Jeg lot tankene vandre mens jeg kikket rundt i hallen. Noe så deprimerende! Den tette luften, svettelukten og det giftige gule lyset ga meg en kvelende fornemmelse. Flyplassen ble bygget til OL i 1980 etter datidens sovjetmote med kobberplater og andre materialer i brunt og brungrønt.

Det hjalp ikke på min sinnsstemning at jeg følte at jeg sto på stedet hvil i køen, mens de som nettopp hadde stått rundt meg, plutselig var langt foran. Er det noe de har lært her i øst etter syv tiår med kommunisme, så er det å stå i kø.

Men til slutt sto jeg først, og da en bu ble ledig, sprintet jeg frem. Jeg holdt pass og visum klart, men da fikk jeg en spiss albue i siden fra en sjefete og platinablond dame.
- Pell deg vekk, disse menneskene kommer først, gneldret hun.
De var VIP-mennesker. Og slike personer trenger ikke stå i kø, må vite.

Etter enda flere strabaser hadde jeg fått bagasjen og kommet meg gjennom tollen. Da burde alt ha vært en opptur, men nei. Taximafiaen sto for tur. På Sjeremetjevo er det en egen mafia som kontrollerer alle drosjene. Så snart jeg kom ut døren, hang tre-fire sjåfører på meg som klegger. De blunker ikke når de forlanger ti ganger den egentlige prisen, og luksus og service er fremmedord. Jeg var lesset ned med bagasje, men sjåføren så bare dumt på meg da jeg spurte om hjelp med å bære. Så snart vi satt i bilen, en rusten og falleferdig Lada, begynte han å røyke som en dampbåt.

Men det finnes et alternativ. Moskvas nest største flyplass, Domodedova, er en moderne skjønnhet i glass, stål og marmor. Her er servicen minst like bra som på Gardermoen; ja det er faktisk normalt å bli møtt med et smil. Og når man kommer ut i ankomsthallen, kan man rusle bort til en luke og bestille taxi. Prisene er fastsatt på forhånd. Det eneste problemet er at Aeroflot og SAS sverger til Sjeremetjevo. Og disse selskapene er de eneste som flyr til Oslo.

For en stund siden hadde en av Sjeremetjevos store kunder, det britiske selskapet British Airways, fått nok. Britene meldte overgang til Domodedova, og du kan kanskje gjette begrunnelsen: elendig servicenivå. Resultatet var at Sjeremetjevo tapte lassevis med rubler, og det er et språk som forstås godt i det nye Russland. Et privat selskap skal nå ta over driften av hovedflyplassen, og de har varslet en storstilet modernisering. Kanskje det er håp likevel.

PER KRISTIAN AALE
Moskva

http://www.aftenposten.no/reise/article839373.ece